Return to site

Hvordan hjelpe barn som faller mellom minst to stoler?

Av Synniva

Vi er heldige som er født i Norge. Her har vi alle muligheter. Alle får gå på skole, vi er trygge, mette i magen og har tak over hodet. I følge World Happiness Report 2016 bor vi i verdens fjerde lykkeligste land.

De fleste barn har foreldre som er glad i dem, forteller dem at de er verdifulle og at de kan få til det de bestemmer seg for. Mange har ressurspersoner rundt seg i form av gode og sunne rollemodeller. De fleste, men dessverre ikke alle.

Å gjøre en forskjell

Jeg valgte å bli sosionom for å utgjøre en forskjell. Etter studiene begynte jeg på Akuttinstitusjonen Ullevål (heretter AiU), avdeling rus og avhengighet. Der møtte jeg mange fine mennesker. Mennesker med vonde historier.

En av de jeg møtte var en voksen dame. Hun kom til oss noen ganger i løpet av de fire årene mine på AiU. Vi ble litt kjent. Siste gang jeg så henne var hun gravid og innlagt som en følge av dette etter eget ønske. Hun nølte ikke da hun sa at hun skulle ta vare på barnet sitt. Hun gjorde et veldig inntrykk på meg. Jeg var nemlig selv gravid, og vi var omtrent like langt i svangerskapet. Det var påfallende stor forskjell på vår livssituasjon. Hun var helt alene om graviditeten og slet med rusavhengighet. Jeg på min side hadde alt jeg kunne drømme om. Nygift og lykkelig, jobb, leilighet og mange gode trygge mennesker rundt meg. Det føltes urettferdig, og gjorde vondt langt inn i hjertet.

Selv om vi bor i Norge har ikke alle like forutsetninger. Vi er født forskjellige med ulike styrker og svakheter. Mange har foreldre som bryr seg og klarer å ramme inn og støtte barnet sitt. Skole som tilrettelegger og ser den enkelte. De har trygge boforhold, venner og passer uanstrengt inn i A4-systemet Norge. Andre er ikke like heldige.

Tankeeksperiment

Bli med meg på et tankeeksperiment. Tenk deg skolen i 1950. Du er barn og klarer ikke å tilpasse deg forventingene. Stille på rekke, pugge alt utenat, skrive pent, rekke opp hånda og å sitte dødsstille på stolen. Tenk deg at du i tillegg ikke blir møtt med forståelse, men skjenn, himling med øynene og krav som du ikke klarer å innfri.

Så tilbake til 2016. Tenk deg at de som er der for å hjelpe deg har gode intensjoner, men glemmer å snakke sammen. Tenk deg at dette fører til hyppige misforståelser og manglende kontinuitet i det som de voksne sier til deg og hvordan de behandler deg. Det er lett å se at dette er en uholdbar situasjon.

Nord-Odal kommune

I Nord-Odal jobbet de i november 2015 til april 2016 med å kartlegge hvordan det står til i samarbeidet på tvers av område skole og helse og foreldre – skole – barn. Ikke fordi det står spesielt dårlig til i Nord-Odal. Tallene viser at Nord-Odal er som kommuner flest. Relativt flinke til å ta vare på barna. Men holder det å være relativt flink? Ikke i Nord-Odal. Her ville de gjøre en skikkelig innsats tidlig for å sikre at barna og ungdommene får en reell mulighet til å bli selvstendige mennesker.

Gjennom samtaler med elever, foresatte, lærere, BUP, osv, avdekket de flere hull. Særlig foreldre følte avmakt og frustrasjon. Dette er funn som peker på at det er tilfeldig når for eksempel skolevegring blir avdekket og likeledes hva som skjer av tiltak i etterkant. Foreldrene vet ikke når det er møter. Noen møter blir avlyst. Barna lurer også på hva som skjer, mens hjelpeapparatet på sin side opplever at de ikke har tilfredsstillende oversikt over hvem som har ansvar o